Kort historisk overblikk over norske gravskikker.

Førhistorisk tid.

Fra førhistorisk tid har vi lite kunnskap om hvilke forestillinger folk har hatt om døden. Gravskikkene har variert og de har vært ulike i ulike landsdeler. Vi vet ikke om folk den gang hadde noen forestilling om et liv etter døden.

Eldre steinalder.

Vi har ingen bevarte gravminner fra eldre steinalder, og lite kunnskap også om denne perioden. Vi vet ikke hvilke tanker folk gjorde seg om døden.

Yngre steinalder, 3000 – 1500 år f. Kr.

Fra yngre steinalder finnes det funn av graver, både hellekister dekket med jord på flat mark og grupper av lave gravrøyser. Denne perioden har innslag av jordbruk og husdyrhold – altså fast bosetning – og de døde synes å være gravlagt nær boplassen. Det antas at folk har hatt noen forestillinger om livet etter døden, og at samhørighet kan ha strekt seg inn i dødsriket.

Bronsealder, 1500 – 500 år f. Kr.

I bronsealderen finnes funn som indikerer et aristokratisk høvdingsamfunn. Vi antar at høyere sosiale lag har hatt en høyere utviklet oppfatning om forhold knyttet til død, og monumentale gravminner er funnet. I slutten av eldre bronsealder finnes mektige gravrøyser, både enkeltvis, i samlinger og i større felt. Funnene indikerer ærefrykt for døden. I eldre bronsealder finner vi de første tilfellene av likbrenning. Dette er en helt ny skikk, og den gjør seg kraftig gjeldende utover i yngre bronsealder. Etter brenningen ble beina lagt i en leirkrukke og gravd ned i en gravrøys. Likbrenning er ganske sikkert en skikk som er hentet utenfra.

Førromersk /keltisk jernalder, 500 år f. Kr. til Kristi fødsel.

I førromersk tid endres gravskikkene våre. Fremdeles brennes likene, men nå finner vi gravfelt uten synlige sosiale forskjeller. Gravfeltene finnes gjerne i sandjord / morenesår. Enkelte gravfelt har vært i bruk i flere hundre år. Vi finner ingen ruvende gravhauger, men derimot lav steinsetting rund graven. Gravskikkene i denne tiden synes å vitne om et jevnt bondesamfunn, og vi antar dette var starten på bygdesamfunnet slik vi kjenner det.

Romersk jernalder, 0 – 400 e. Kr.

Gravfeltene fra romersk jernalder inneholder både brente og ubrente graver. Gravlegging uten brenning ble igjen vanlig fra ca. år 100 e.Kr. Vi har rike gravfunn fra romersk jernalder, som igjen inneholdt gjennomgripende endringer av gravskikken. Gravfeltene viser store sosiale forskjeller mellom folk. Menn har fått med seg våpen – som sverd og spyd – i de ubrente gravene, og kostbare romerske bronsekjeler er brukt som gravurner av de rikeste. Rike, ubrente graver inneholder fullt påkledde døde som er pyntet til høytid. Gravhauger er reist over graven.

Folkevandringstiden, 400 – 600 e. Kr.

Både brente og ubrente graver er vanlig i folkevandringstiden, og døde gravlegges både i gravhauger og på flat mark. Enkelte områder i Norge har holdt fast på likbrenning, mens man andre steder stort sett har gått bort fra det.

Merovingertiden, 600 – 800 e. Kr.

Vi har praktfulle gravfunn fra merovingertiden, og likbrenningen avtar på landsbasis. Graver utstyres nå med redskaper fremfor våpen, og dette indikerer at den døde skulle fortsette sitt arbeid på den andre siden.

Vikingtiden, 800 – 1000 år e. Kr.

Fra vikingtiden har vi tusenvis av gravfunn. Likbrenningen tar etter hvert slutt, og de døde gravlegges i nærheten av hus og hjem, i gravhaug eller på flat mark. Gravene er rikt utrustet med jordbruks- og arbeidsredskaper, våpen og smykker. Båtgravene stammer fra denne perioden – vi vet ikke om båtgravene kan ha vært resultatet av en forestilling om et dødsrike i vest over havet.  Vikingtiden var en kulturell brytningstid, og kontakten med Europa var stor. Man kjente til kristne forestillinger.

Cirka i år 1000 e. Kr. er det slutt på våre gamle gravskikker. Gulatingsloven sier: ”Om noen graver lik ned i hauger eller røyser, skal han grave det opp og bøte 3 øre for det til biskopen og føre liket til kirken og begrave det i hellig jord. ”. Det kristne synet har seiret – i hvert fall i lovverket.